Tekst: Kolbein Falkeid / Musikk:Jan I. Toft



Vinden rir over jorden.

Den gamle går krumbøyd bort.

Lyngen står sta og stritter imot

slik den alltid har gjort.



Guds veldige fot har tråkket

landet øde og flatt.

Vinden fører den gamle av sted

og dagen luter mot natt.



Den gamle mumler en salme

lavt med sprukken røst

og synker et sted mellom himmel og jord

ned i Guds grådige høst



Heilo og spove klager

sturende mellom siv.

Lynglerker skjelver opp og ned

i bønn for et fattig liv



Alt er flyktig som vinden.

Den rir mellom sør og nord.

En torvmyr gaper til himmels

glemt av den gamle som fòr –



Regnskyer jager blygrå

over skumringens hav.

Guds åndedrett halser som hunder

med lenkene hugget av.



Steinene lukker mose

over størknende flir.

Lyngen biter seg karrig fast –

forbitret, forsømt – og forblir!