I livet mitt

kom og gikk du som en komet.

Ikke at jeg var sola, gravitasjonskjempen 

som holdt deg i stramme og slakke tøyler.

Men en slags øy i verdenshavet var jeg vel?



Du dro forbi med håret for fulle seil,

et myrullslep av lys

på den endeløse blåmyra.



Av og til gjorde du strandhogg.

Det var fint, fint.

Men hver gang jeg snudde meg mot deg

var du borte.