En hane galer, morgen solen titter frem over åsene og bakkene, 

en hauk svever flakkende. Stolt, kontrollert og nærmest glidende.

Den får øye på en liten gruppe menn som kommer ridende.

Og så stolte og brave med langsverd og lanse, de tre musketerer

lar seg ikke stanse. Kampdunken tømmes for den sist dråpe, det er

ingen vei tilbake, foran ligger håpet. De har ridd alt de makter i fire

hele dager, er slitne men likevel høres ingen klager.

En landsby passeres, og bøndene de skjelver, for snart flyter elver

av blod i traktene, noen roper: nå kommer slaktern'e! De gjemmer

bort barna og kaller på vaktene.



(Chorus:)

Det kommer en, og to, og tre musketerer, setter de hardt mot hardt

så skjer'e snart at kongen abdiserer.

For en, og to, og tre musketerer, setter de hardt mot hardt, mot hardt.



Fra klosteret høres nonnenes messe, de går barbeinte rundt i det

morgenvåte gresset. Uskyldige og rene, pene, kledd i svart og hvitt,

om litt får de besøk av de tre musketerer til hest, da blir det fest, og 

nonnenes dyd vil bli satt på en test som de neppe vil bestå. Sjansene

er små, for de tre musketerer har et rykte de har grunn til å frykte.

Historiene om dem er mange, både talte og trykte. Plutselig kommer

musketerene drønnende, snart ligger nonnene stønnede, på hvert

sitt rom, og svetter, trykket letter. Nonnene har lengta etter menn i 

tusen netter. Musketerene svinger sine kjærlighetssverd mange

ganger på sin ferd gjennom klosterets lange, og trange ganger, mens

nonnene nynner sine salmer og sanger, og blotter blanke, bleke lår, 

alle nonnene vil ha og alle får. Med et er det slutt på den hyggelige 

festen, for hesten til presten kommer inn gjennom porten, (Ã¥neiii!)

med presten på, hva skjer nå? Presten ser hva som skjer, og nonnene

ler ikke mer. Prestens vrede erstatter nonnenes glede, han lyser

musketerene i bann, og forbannelsen gjøres kjent over land og

strand, og når fram til hver eneste kvinne og mann. Musketerene blir

tatt en natt noen få dager etter, av kongens menn kledd i svarte 

kapper med hetter. De blir ført til en grotte i slottet, hvor de dømmes

til døden, ved henging neste morgen klokka åtte.



(Chorus x 2)



(Kir--) klokker lokker flokker til slettene, skvettende, hele byen 

kommer settende. Grettne gubber og fattige koner, stirrer med 

skrekkblanda fryd på skafottene som troner, kroner blir vedda, og

penger skifter eier, kongen kommer og damene de neier. Med fire 

lakeier bevæpna til tenna kommer tre mann med lenker rundt bena.

Dette er scena, heltene skal dø i en galge. Ville de ha angra hvis de 

hadde valget? Bødder'n strammer, grepet, rundt repet, begynner å 

svette bak sin hette, han er keen på å drepe, de frustrerende, 

musketerene, men har de glemt, det er flere med! Nonnene var 

keene, og ville bare kline mer, men plutselig er det no' som skjer,

som et lyn fra klare himmer'n gjennom vrimmer'n av folket, kommer

klosterkøsen, og kaster en dolk. Som på signal tar de tre den imot,

kutter fot lenke av, og i trav kan de forlate død og grav. Over

engene, rider de mot stjernene og sengene, for vennene tok alt, 

både damene og pengene.



(Chorus x 3)