av den veien som folk flest går

Har låge på ryggen rett under månen,

tenkt på ting eg ikkje forstår



Og eg har hatt nogen øyeblikk, kun for meg sjølv

kor verden har slått seg til ro

Og eg har bevegd meg, ingen har sett meg

Tenk om me kunne vært to



Og at du der ute, under den samme, kalde, kvite månen -

ligger du og lurer, sånn som eg gjer

ikkje for du vil, men for du må



Eg har alltid vært på vei heim

og eg har leita under kver ein stein

Og vært sånn i tvil på kor eg ska gå

Hadde vært enklere om veien lå bein



Men tenk om det var du

som stod bak neste sving, og blinket meg inn,

og spør om eg vil bli din

Nei eg ville aldri latt deg gå forbi