Han har senga for seg selv

Men en lapp ligger igjen med telefon, jobb og hjem

Og et navn han kan høre, som ble visket i går kveld



Og det er blå. blå, blå himmel

Så blå at det er lattelig, så fin at han må le

Slik en blå, blå, blå himmel

Så blå, som en blå klisje



Så går han sakte ned til byen

Mens han hilser på trikk og trær

Og folk som går forbi, vil han stoppe å si

Har dere hørt slikt et vakkert navn, har dere sett slikt et vakkert vær



Slik en blå, blå, blå himmel

Så blå at det er lattelig, så fin at han må le

Slik en blå, blå, blå himmel

Så blå, som en blå klisje



I det han går forbi et vindu, får han øye på seg selv

Han kjenner seg knapt igjen

Som et gjennsyn med en savnet venn

De sa det skulle regne så ble det finvær likevel



Og det ble blå, blå, blå himmel

Så blå at det er lattelig, så fin at han må le

Slik en blå, blå, blå himmel

Så blå....

Og det er blå, blå, blå himmel

Så blå at det er lattelig, så fin at jeg må le

Slik en blå, blå, blå himmel

Så blå....

Som en blå klisje

Som en blå klisje