En mann var i skogen

ved nattestid 

Hans skritt var tunge, 

hans øyne likeså 



Vinden blåste i hans hår, 

og regnet pisket i hans ansikt 

hans skuldre var tynget av grusom byrde, 

og hans ben ville knapt bære ham 



Ingen måtte vite hva han hadde måttet se, 

føle på sin kropp og gjennom lidelse erfare 

en ravn satt og skottet på ham i et tre, 

og mannen kunne føle det.

Mennesket må ikke søke utenfor sin sti, 

nå fantes ingen vei tilbake 



Brått stod han ved et veldig stup, 

og berget glinset svart i regnet

gjennom regnet kunne spisse tinder skimtes 

han stod lammet av dette storslagne syn 

så rettet han sin rygg og skrek: 

Han forbannet månen 

og han raste mot stjernene, 

og han spyttet på jorden 

han trakk så sin pust, 

-og hoppet