Han rider stilt over myrete land;
Luften er tung og kald.
Trærne er gnaget av frostens tann,
Og sommeren står for fall.
Langsomt I tåken rider han frem,
Han vet ikke hvorfor han har intet hjem,
Intet liv, ingen kjærlighet, intet kall.

Og solen skinner på himmelens hvelv,
Men har ingen varme mer;
Han bryr seg ei lenger om seg selv,
Ikke om noget som skjer.
Skjebnen har tatt alt han levde for,
Han levnet han intet annet enn sorg,
Enn de skygger som om seg han brer.

Hun dro fra hans hjem da han var I strid,
Fra det dødens sted det var blitt,
Et sorgfullt sted som var herjet av krig,
Der gleden hadde spilt falitt.
Om hans skjebne var intet visst,
Hun ventet lenge, men så til sist,
Forlot hun hjemmet sitt.

I tro om at han var fallen I slag,
Flyktet hun langt avsted;
Men I hjertet hennes kjempet ett nag,
Som aldri gav henne fred.
Forkledt satt hun kampen mot kongen igang,
For å velte tyrannen og hevne sin mann,
Og folket fikk hun med.

Nå ligger hun, svøpt av dødens vesen,
Fallen for husbondens sverd;
Vugger stilt bak sin husbond på hesten,
På en siste målløs ferd.
Han rider I pinsel på øde heier,
Forbanner skjebnens lunefulle veier,
Med hva hun for ham var verd.

Men til sist I høsttåken stopper han opp,
Og løfter den døde av.
I stillhet legger han hennes livløse kropp,
I en ensom nygravet grav.
Han kjenner sorgen knuge ham ille,
Og selv trærne, selv vinden, selv himmelen er stille,
NÃ¥r han tar opp sin vandringsstav.