Jeg kjenner deg, måne,

som står ved ditt speil

bak den fjerneste blåne

og filer ringfingernegl

med ditt ansikt vendt bort

fra de talløse menn,

som du hildret med morild

du slukket igjen.



Jeg kjenner deg, måne

som står ved ditt speil.

Selv din glans må du låne,

og brev med kjærlighetssegl

har du åpnet og brutt,

men forløser hver natt

bare kulde, og står der

bestandig forlatt.