Johan e fri for gjeld, - men frustrert 

som en førtidspensjonert. 

No e livet hans halvert 

og huset betalt. 

No sitter han der, feit og forsagt 

med musikk i langsom takt, 

stuegrisen uten makt 

når noe går galt, 

et sted i det store velferdshavet, 

levende begravet. 

Kom inn og møt 



Johan, i sine beste år. 

Han venter på en vår, 

men merker knapt at hjertet slår. 

Johan, som skulle ha vært med, 

men ser det hele skje, 

mens tiden går. 



Han føler seg så streit. Han blir stum, 

som om kilden hans va tom, 

som om ingen bryr seg om 

ka han har å si. 

Han kjenner seg så feig, påtatt fjern. 

Han har lagt seg sjøl i jern, 

med et fjernsyn som et vern 

ut mot det fri. 

Han går til sin elskede med kler på 

og blader som han ser på. 

Snart sover han. 



Johan, i sine beste år, 

som venter på en vår, 

men merker knapt at hjertet slår. 

Johan, som skulle ha vært med, 

men ser det hele skje, 

mens tiden går.