Jeg må ha luft 

I hav av vin og sang går jeg på bunnen 	

med tistler i mitt hår og bind for munnen.

Mens glade fisker tømmer rogn i tangen, 

er jeg i drømmen på en vakker strand 

der intet usselt kryp tør gå i land. 

Mitt navn blir nevnt til spott og spe 

og fiskeøynene følger med, 

i lykkerus og skadefryd 

lar de meg høre uten lyd 

at flertallet 

flertallet er verden. 



Jeg må ha luft. 

Jeg føler rommet som et rep om halsen 

som kveler ordene og stanser valsen. J

eg går i ring og teller tapte timer 

og lever bare når en annen dør, 

men neste dag er døren låst som før. 

Mitt store vindu vender ut 

mot tomme fat og kaffegrut 

og ingen snur og titter inn 

og plager meg med kaffen sin. 

De vet at jeg 

vet at jeg vil avslå. 

 

Jeg må ha luft. 



Jeg er en plomme i et egg av tåke

med skall av is som stenger ute bråket

men i mine syner har jeg sett en verden

hvor ingen murer stenger sol og regn 

og jeg kan stå og le og kaste stein 	 

på dem som ikke kommer fri 	 

fra lengselens idioti, 	 

men når bildet flyr sin vei, 	

da ser jeg at de ler av meg 

som ikke kan 

som ikke kan få luft.