Du og Han.
Lå sammen I senga, og ute på enga.
Alt var jo så deilig. Så hardt ubeleilig
Kom plutselig høsten. Med alvor I røsten.

Liv I Deg.
Enda han sa: "Dette ska nok gå bra."
Før han forlot deg og din verden ble mot deg.
Han sådde sitt frø. Du kan la det dø!

Men tenk deg om.
For du og de hjemme, kan dere bestemme
Om spiren som gror, skal få vokse seg stor.
Selvom din frihet forsvinner og din ungdom blir minner
Så har du liv I deg.

Og kunne det kreve så ville det leve.
Det ville be deg med små ord og si: "Livet er tungt mor,
Men sjansen til glede, den er jo til stede...
Så ta ikke fra meg det eneste jeg har:
Et håp om et liv.
Mitt liv."