Så går det år med rustning og sverd;
Kjempen for konge og land;
Fra slagmark til slagmark på krigerferd,
Levner byer og gårder I brann.
Han lever på trass, blant håp og minner,
Men som årene går og de langsomt svinner,
Blir kjemping alt han kan.

Han står med menn på en tåkete ås
NÃ¥r solen gryr til dag.
Det er ikke lenger mot fienden de sloss,
Forsvunnet, er hat og nag.
Men krigstrette menn trekker sverdet igjen,
Når på åsen mot dem står fienden,
Og hornene kaller til slag.

De er fillete, slitne, der de rider
Med sverd som er svarte av blod;
Forrevne rustninger fra forgagne strider
Over tåkete, myrete mo.
De kjemper mot ondskap, mot mørkets hær;
Fem år har de båret sin konges klær;
Men det de har tapt, er tro.

Lettelse er det for såvidt I dem,
For dette er siste strid;
Seirer de kan de derpå vende hjem,
Til lykkelig stille liv.
Det glimter isverd, I økser og skjold
NÃ¥r de rider det siste slaget I vold,
Uten nåde, uten grid.

Blodet spruter når sverd treffer kjød;
Menn faller med banesår.
Marken fylles av pinsel og død
Under solen av gryende vår.
PÃ¥ slettene render blodet I flom,
Og blodlukt stiger fra likene derom
Rundt de som fremdeles står.

Han kjemper I villskap og slåss som besatt;
Det glimter I blodig metall.
Det er stillhet fra hjertet som krigen har tatt,
Og hans tenken er tom og kald.
Rundt ham brøler lyden av slag;
Det klinger I sverd under lyset av dag,
Som selv dør ved solefall.