Det er en lang dags ferde mot natt

jeg kjenner at

dagen setter meg på prøve

så jeg føler meg matt

jeg føler meg slapp

men brisen gjennom mørket gjør meg levende

vi danser i vinden

for varmen er kvelende

Perleporten er lukket

lyset er slukket

vi kaster alle hemninger

som når vi har drukket

blodåren er truffet

det surrer og jeg føler meg stukket

nå blir det stille fram til dagen har sprukket.



Det er en lang dags ferd mot natt

Jeg sitter stille

jeg prøver det jeg kan

Ã¥ stenge sinnet inne

jeg er stille

som i graven

i en dyp katakombe

men så skjer det noe

som får meg til sprenge som en bombe

hele rommet rundt meg ekspolderer 

jeg ser sannheten tar bolig i de sykeste ideer

forlanger koridorer, blir mer enn metaforer

jeg kreperer men som sagt da at

jeg fortsatt har en tro på at jeg lever



Det er en lang dags ferd mot natt

Alt er svart og setter sinnet mitt i kok

jeg drikker meg til mot

for å prøve å besvime

for å prøve å dåne

for å prøve meg og sjekke ut hvor mye jeg kan tåle

jeg plager meg og piner meg og stikker meg til blods

jeg må komme meg i sikkerhet

jeg stikker av til fots

for jeg sitter i en snar

mellom virkelighet som var

nok en natt på hospital er nok mer enn jeg kan klare.



Jeg vil ha, men jeg får ikke

du prøver, men forstår ikke

tiden løper fra oss

jeg vil sloss, men du slår ikke

du bynner,lukker øya 

når jeg stivner og blir svær

for begjær pusser opp i en hver

og det er som om jeg flyter

det føles som jeg driver

men synker man til bunns når vannet stiger

gal kan man si, men nok en gang går jeg forbi

et åpent binderi i en sovesal på Bjølsen Hospital