Stråler fra en sol tegner trær i vind på veggen, 

rør dem, og de blekner bort. 

Ennå kan du høre 

blodet banke i ditt øre. 

Hjertet slår så rart og fort. 

Bare dette brevet: 

At du har nektet ham å leve, 

og at han vil ha det unnagjort. 



Skyggen i din seng trekker hurtig hånden til seg, 

men avstanden er litt for kort. 

Han som tente flammen 

tok seg kaldt og kraftig sammen 

og gikk og fikk det unnagjort. 



Han sa han alltid dra fra dem han ble for glad i. 

Han sa han alltid lengtet etter noe nytt. 

Han kunne le, han kunne gråte, 

men han viste aldri når han var seg selv. 

Og så: Far vel. 



Stillheten er stygg. Du lytter etter skritt i trappen 

eller knirking fra din port. 

Om du kunne skrike, 

som da du var liten pike 

når du hadde gått deg bon! 

Men han har bare fått deg, 

og du har bare falt og slått deg. 

Dermed er det unnagjort. 



Han sa hver bolig ble en borg med lite lys i.

 Han sa at frihet var en uke i hver by. 

Du så ham gi, du så ham kreve, 

og du ga deg selv og alt han viJle ha 

og lot ham dra. 



Sorgen skaper sang - som de glade gjerne synger 

for å jage sorgen bort. 

Selv den minste krise 

blir en linje til en vise. 

Alt må skje så varmt og fort. 

Og nå er sangen ferdig. 

Den er pikens skjebne verdig. 

Han har kalt den: 

Unnagjort.