I storsalen på Folkets Hus med ei sløyfe som er rød

sitter danseskolens minstemann å vet han snart skal dø.

For fru Svæveland har sagt:"Småpiker, engasjer!",

men de er slett ikke så små, og dessuten er de flere.



Og nå hører han den fjerne torden av bøffelflokk.

Det hamrer stilett mot parkett når horden går amok.

I stum forferdelse griper han naboens hånd

og hvisker et stille:"Mor, må det ende sånn?".



1-2-3, til siden, frem og en fot ned.

Parketten knirker, noe tungt er på vei.

Og med tennene blottet som til et smil

nærmer det seg.

Og på 1-2-3...



...så har hun festet sitt grep,

hvis slikt kan kalles hun;

hun er på størrelse med en liten traktor og heter Gunn.

Hun er kretsmester i alt som er tungt og skal hives langt.

Han ser på henne og tenker:"Dette kan bli Interessant".



1-2-3, til siden, frem og en fot ned.

Parketten knirker, noe tungt er på vei.

Og med tennene blottet som til et smil

nærmer det seg.

Og på 1-2-3...



Om morgenen er det stille i Storsalen på Folkets Hus,

bare vaktmester Løen som suger ettertenksomt på en snus.

Han har nettopp vaska gulvet, utenfor faller snø.

I hånden holder han ei sløyfe som er rød.



1-2-3, til siden, frem og en fot ned.

Og ingen her har hørt fra ham på en stund.

Sist sett i en brennhet rumba med Gunn

going 1-2-3...