I en bygd I et land lå der engang en gård
Av grånet, gammelt tre,
Som skinte av varme när det demret til vår,
Og bakken kastet sin sne.
Det bugnet der ikke av honning og vin,
Og der var intet gull, ingen silke og lin,
Men av lykke, var der nok å se.

Man kan ikke si at de levde I nød,
Dog var det et fattigslig sted.
For måtte de kjempe for det daglige brød,
Så hadde de kjærlighet.
Der fant de sin trygghet og grunn til liv,
Av lykke og kjærlighet, mann og viv,
Når de ofte på åkeren slet.

Slik gikk noen år med liv I fred
I et vakkert, solfylt land
Slik ville de og leve årene av sted,
Lykken var brød og vann.
Men skjebnen ønsket dem ikke slik,
For I det fjerne hørtes gjalling av krig.
Over åsen stod riket I brann.

Da falt der en skygge over åsen og skogen;
Solen forsvant bak en sky.
Da stoppet de to bak hesten og plogen,
Og søkte for mørket ly.
Og torden gjallet, himmelen raslet,
Om krig og døden tordenen varslet.
Mørket slukte morgengry.

Da kommer en rytter til gården med bud,
Gjennom dystert tordenvær;
Himmelen bærer sin helvetes brud,
Brekker fjell og splintrer trær.
NÃ¥r budet drar er og lykken brutt;
Mannen er verken spurt eller budt,
Skrevet inn I rikets hær.

En morgen når himmelen gråner mot høst,
Og solen står lavt over fjell,
Gir han kone og barn en siste trøst,
For å lette en sorg I seg selv.
Han skrider til hest kledt I rustning og sort,
Og I stillhet rider han sakt bort,
Uten ord, et taust siste farvel.