Det e svart novembar, havet knuse mot strand
Ein forliste drøm fra et sommargrønt land.
Men eg huske ennå vakre Mary McKear,
Longt vest i Tir n’a Noir

Va du drøm? Va du te? Va du hud? Va du blod?
Eg kan hørra deg le. Eg kan huska eg lo.

Bakom horisontar,
SÃ¥ forvitra og glir
E du mi,
Mi Mary McKear.
_______________________________________

Når min rustne kropp går i bakkane tungt
Hørr’eg nåken hviska bakom vintrane ungt:

Kom tebage, venn, ifra kneipar og svir.
Kom igjen te Tir n’a Noir.
Kom te hud. Kom te sinn ifra alt så e grått.
Eg ska stryga ditt kinn, gjera blikket ditt blått.

For bak horisontar,
SÃ¥ forvitra og glir
E eg di,
Di Mary McKear.
_______________________________________

Så når kvelden komme og eg stilt går ombord,
Og min livbåt blir låra i seks fot med jord,
Seil’ eg vest i havet te Mary McKear i
Det grønna Tir n’a Noir.

Te drøm og te kinn og ein himmel av trøst
Kor allting e sinn og eg hørre di røst:

Horisontar fins ikkje.
Alt du tar på forblir
Eg e di ,
Di Mary McKear.