Me reise med ein skrøplige båt

og ”jordå” kalles den.

Me hørre både latter og gråt

og varme songar, venn –



Di går om både åsar å eng

om kløver, løvetann.

Det suse fra kverr felestreng

spent fra strand te strand



Om kvinne og om mann,

om barn i alle land.

Di songar små 

må alltid få

vær' mærr enn skrift i sand.



Eg tror iblant at båten går ner

i sol i sør og nord

hvis solå blir ei sterkare sol

enn hav kan ha om bord.



Det e for tunge frakt.

Og bak står hat og makt.

Men likavel –

på alle fjell

må håpet holla vakt.



Så longe tid som kverr passasjer

på ”jordå” har ei snor

som binde di te livet her

og alt så modig gror,

ska stjernebåten gli

igjønå rom og ti'

med friske vind

kor du e min

og eg e alltid di!