Babylon stjerner e himla långt vekke,

hende dei blingse og tar ein dag feil.

Men morningen rødme og kråkene trekke.

Me fatte i gåter, i glimt og i speil.



Adle mann ut i striden.

Reis deg og hent deg,

Det e siste liten.

Ei mor når minsten e sliten.

Så så, opp igjen.



Å, bli hos meg – te me skimte Gomorra,

et flakkandes innelys høgt på ein mur.

Stå i et portrom med sitt på det tørra.

La na ver ledige, la meg ha tur.



Stå, børst av deg skiten.

Reis deg og hent deg

det e siste liten.

Ei mor når minsten e sliten:

Så så, opp igjen.



Drømma seg ut. I det siste partiet

bikke det øve og flate seg ut,

når gårsdagen sleppe, går tjangsane frie,

og alt ligge klart te å bjynna på nytt.



Elsk, ikkje ver gniten.

Reis deg og hent deg,

det e siste liten.

Verden e skjeive å sliten.

Veksla inn sommartid

i siste liten.

Ei mor når minsten e sliten.

Så så, opp igjen.