En dør til min barndom ble lukket, 

da far min kasta håndkle' inn for godt. 

Jeg skjønt'ikke det derre 

at selveste Vårherre 

kunne straffe oss så hjerterått. 

I kjerka sto presten og fortalte, 

og gjorde jobben slik han hadde lært 

Det va'kke rare trøsten, 

hverken orda eller røsten 

kunne gjøre dette mindre fælt. 



Og ute var det sol, jeg hørt'en gjøk som 

gol, 

kan ingen stoppe kjeften på'n? 

Glad latter strøk forbi som et par nye ski, 

mens jeg satt illne i min melankoli 

og sanket minner, 

skjøre minner i fra vi var små.

 

Jeg fant en gammellekebil på hytta 

bak fars nøye oppstablede ved. 

Som et passord inn til sjelen 

åpnet den den delen 

som lukket seg i -63, 



og som jeg hadde feid ut med Beatles 

og aldri siden angret no' på det. 

Nå sto jeg med et anker 

som jeg tauet gamle tanker 

opp til overflaten med. 



Men ute var det sol, jeg hørte gjøken 

gol, 

for det var vår og livet var helt 

oppslukt av å lage liv og legge egg i siv, 

mens jeg satt inne, stivnet og gått i stå 

over minner, 

skjøre minner i fra vi var små. 



Og ute var det sol, jeg hørte gjøken gol, 

kan ingen stoppe kjeften på'n? 

Glad latter strøk forbi som et par nye ski, 

mens jeg satt inne i min melankoli 

og sanket minner, 

skjøre minner i fra vi var små.