Da høsten var som klarest – en september ettermiddag
strømmet skjebnen ut små gnister på Vålerenga.
Bud gikk ut over byen – til kvinne og til mann
om at kjerka opp i parken sto i brann.

Det var mange som tok veien – som følte de måtte dra
opp til småhus og stille gater – mellom Galgeberg og Etterstad.
Flammen dannset i kvelden – lyste mot åsen bak
da Vålerenga kjerke – fikk himmel`n sjøl til tak.

Så mange minner – og tanker – lever i en menneskekropp
knytter oss til steder der vi vokste opp.
Kjærlighet til ei gate - til et hus og til en gård
der vi brukte våre aller beste år.

Og mange som stod der i parken – var døpt i kjerka engang
og hadde spasert over gulvet – mens bryllupsklokka klang.
Flammen danset i kvelden – lyste mot åsen bak
da Vålerenga kjerke – fikk himmel`n sjøl til tak.

I parken - stod det menn - som hadde spelt fotball siden dem var små
og siden ble helter for Klanen på Store Stå.
Der sto unge, menn og kvinner – som hadde flytte inn i seinere år
for å gi nytt liv til en del av byen vår.

Og orgelet spilte aleine – jeg sverger på at det er sant
og kjerkeklokka ringte – da taket til slutt forsvant.
Naken, grå og øde – som en skygge mot åsen bak
sto Vålerenga kjerke – med himmel`n sjøl til tak.