Om Kveldon når det mørkner og alle går til ro
Da stenger jeg for stall og for låve.
Og spurvene de netter seg I hvert sitt lille bo.
Da går vel også du til din kove.
Men siden vet jeg ikke at få tiden til å gå,
For I de lange netter da lenges jeg så.
Da har jeg ikke sinne til at sove.

Nu står du foran speilet og kjemmer ditt hår
Så sort og så alvorlig er ditt øye.
Da banker vel ditt hjerte, men hvorfor det slår
Det vet du ennu ikke så nøye.
For ennu har vel ingen fått komme deg nær.
Men over stolen henger dine fattige klær,
Ditt skjørt og dine strømper og din trøye.

Det mørkner over veien og høsten stunder til,
Og tåken den tetner over enge.
På stierne I skogen har mangen en gått vill,
Og stjernene de stiger så strenge.
Men kan du ikke komme I aften lille venn,
Så send et bud og si meg når kommer du ingjen.
Jeg har ikke sett deg på så lenge.