Stormens endelose kulde

over evige vidder av et tomt og mektig isode

Tynger ensomhetens morke vinternatt

et hjerte og en svunnen sjel



En jordig vandrer stopper opp

for alle siste gang

Han er beseiret

av vinterblestens nådelse herjing



Et vintervelde lagd av sno

så langt som oyet ser

Har nå satt sitt spor I han

for aldri mere skal han hetes



Ustanselig faller frossent regn

og begraver snart hvert hans spor

Et legeme faller så derpå

og dekkes til av

et snolagt ode



Det goldtstragte landskap

Hans siste kjodelige hvilested

Står til dommedag full av pine

I tomme og stille tideverv



Intet og dod