Når jeg sitter helt alene 

i mitt rom mens dagen dør, 

og jeg kjenner fire vegger 

krype nærmere enn før. 



Når en stillhet strammer grepet 

og forteller at i kveld 

vil jeg ikke kunne fritas 

fra et møte med meg selv. 





Da blir alle mine våpen 

mine ord av bly og stål 

dreiet langsomt rundt sin akse 

til jeg selv er deres mål. 



Da kan ingen tanker trøste 

alle masker rives av. 

Da er dommedag til stede 

og mitt rom er blitt en grav. 

Det er da jeg strekker hender 

mot min Gud og roper: Kom! 

- Vis meg noe som kan bære 

gjennom grav og død og dom. 



Og mens dagen dør forvandles 

mine bønner til et håp, 

og jeg hører en som hvisker: 

Du fikk livet i din dåp. 



Jeg lever, jeg lever, jeg lever og dere skal leve

 jeg lever, jeg lever, jeg lever og dere skal ha liv.